Med karma som pedagogikk

Av: Kristín A. Sandberg

Steinerskolen.no bruker mye plass på å si hvor lite de vil engasjere seg i vår kritikk av deres manglende åpenhet om Steinerskolens religiøse pedagogikk.

I svært mange lenker på denne siden kan den som ønsker det lese andre foreldres opplevelser og erfaringer med Steinerskolen i Norge og ellers i Europa og USA. Vår historie er forbausende lik veldig mange andres. Dette synes ikke å bekymre Steinerskolen.no over hodet. Ikke med ett ord beklager de elevflukten og de mange tragiske menneskeskjebnene i kjølvannet av dette lukkede miljøets utøvelse av ”frihetens filosofi”.

”Steiners foredrag og bøker er hans åndsverk som enhver kan velge sin egen måte å forholde seg til, om vi er lærere eller foreldre på en Steinerskole eller ikke.” skriver Kent Härstrøm og Svein Bøhn på forbundets nettside. Ja det skal Gud vite! Det er jo nettopp det som er min store bekymring når jeg leser det R. Steiner skriver om de forskjellige barnas temperamenter og adferd knyttet til hans teorier om reinkarnasjon.

Steinerlærerens oppgave er jo nettopp å se dette barnet i lys av R. Steiners ymse råd. Råd om undervisning som skal henvende seg til ”astrallegeme”, for eksempel. Råd om undervisning om hvordan ”mennesket er forbundet med kosmos”[1] Råd om forståelsen av ADHD-barn i lys av demoners krefter og for raske sjelevandringer, jmfr foredrag for Steinerskolens lærere i Haugesund 2003.

Det er under enhver kritikk at Steinerskolens forbund sentralt lar hver enkelt lærer synse i ”frihet” om disse religiøse fantasiene som rammer virkelige barns liv hver dag.

Så får vi som har tittet dem i kortene heller leve med deres usaklige beskyldninger.

Vi har etter hvert blitt mange.

[1] R. Steiner. ”Det metodisk-didaktiske” Antropos forlag 1980

Steinerskolen - En skole der ingen får det de vil ha?

av Katrine Østergaard Gamst

”Selvsagt forventer vi oss at alle fag skal være elementer som taler til både kropp, hjerte og hode”, skriver steinerskoleforelderen Tore Hegdahl i det siste nummeret av Steinerskolen, tidsskrift for pedagogikk, samfunn og kultur.

”Jeg forventer at lærerne til mine barn gjorde seg ferdig med å krangle med antroposofien i studietiden”, svarte en mor på spørsmålet om lærerne må være antroposofer, under en debattkveld i regi av Berle Dialog.

Tidlig i vinter leste jeg om en familie som hadde flyttet barna sine over på steinerskolen fordi de ikke fikk fritak for faget Krl i offentlig skole.

Spørsmålet om hvorvidt man må være antroposof for å være steinerskolelærer ble stilt mange ganger under Berle Dialogs fire debattkvelder og det fikk mange svar.

Det er slett ikke alle steinerskolelærerne som er antroposofer, selv om mange foreldre og lærere hadde ønsket seg det. Det er klasser i steinerskolen med lærere som har svært liten kjennskap til antroposofien, og underviser på en måte som ligger nært opptil det som gjøres i den offentlige skolen. Disse lærerne innfrir verken ønskene til den moren som uttalte seg på Berle Dialog eller Tore Hegdahl.

Det er klasser i steinerskolen som har lærere som er dogmatiske antroposofer, som har lærere som tar alt Steiner har sagt bokstavlig, og underviser på en måte som både er for religiøs og diskriminerende for de av foreldrene som ikke er antroposofer selv. Og de foreldrene som fryktet det forkynnede i offentlig skoles Krl får nok ikke det skoletilbudet de trodde.

Mange foreldre vil nok hevde at det finnes minst en variant til, den ikke-dogamtiske steinerpedagogen, den læreren som underviser barna på den måten de har lest om i brosjyren.

De som treffer på denne varianten er heldige, denne læreren er nok like dypt religiøs som den dogmatiske, men klarer å bruke de gode metodene i steinerpedagogikken uten å blande kortene.

Det blir et slags sjansespill. Kanskje får barna en alternativ pedagogikk, kanskje får barna en slags offentlig skole med en liten fargerik vri, eller kanskje får barna en skolegang preget av utdaterte metoder og sterk religiøsitet.

For noen dager siden ble jeg ringt opp av en mor. Hun ville forsikre seg om at skolen hun velger er åpen for kritikk og ikke tolker Steiner bokstavlig og ba meg fortelle henne hvilken steinerskole hun burde velge for sin datter.

Hva tror dere jeg svarte? Det har ingen mulighet til å vite.

Steinerskolen – et laboratorium?

Av: Maria Strømmen, Bachelor i steinerpedagogikk.

Det høres så fint ut når representanter fra Steinerskolen i Moss går ut i Moss Avis og snakker om nytenkning, demokrati, om å imøtekomme Fylkesmannes krav og om å gjøre nye organisatoriske grep.

Selv har jeg litt andre opplevelser av skolen. Jeg har vært vitne til at de lærere som våget å tenke nytt ble utbrent og forsvant. Mange, både lærere og foreldre har blitt skviset ut av skolen fordi de våget å stille kritiske spørsmål om skolen. Jeg har svelget for mange dogmatiske sedvaner som fikk forrang for demokratiet. Jeg sitter med rapporter fra Steinerskolens ledelse som innrømmer at antroposofiske lærere var ”psykisk labil” og påførte mitt barn psykiske skader. Er det tanken om karma som gjør at slike lærere fortsatt får jobbe ved skolen?  Når en åndelig/ religiøs bevegelse lar lojaliteten til det åndelige gå foran hensynet til elever og foreldre at det er på tide å rope et varsku. På steinerskolen i Moss har mange ropt forgjeves.

I følge Jens Bjørneboe finnes det bare ett riktig spørsmål å stille om en skole eller en oppdragelsesform: Blir man mer menneske av den? Tilbake blir da spørsmålet: Hva er et menneske?

Dette spørsmålet mener antroposofene muligens at de har funnet svaret på gjennom Rudolf Steiners mangfoldige åpenbaringer.  Selv om Steiner omtaler sine teorier som bastante lovmessigheter har jeg hørt mange antroposofer ydmykt si at Steiners tanker bare er hypoteser. Noe tilsvarende sier også Anne Mette Stabel i sitt innlegg i Moss avis 14.05. Det er dessverre en litt lettvint måte å avvise kritikk på. Det er flere enn Kristin A. Sandberg som har opplevd at Steiners impuls har blitt lest og praktisert med langt mindre modenhet og balanse enn det Stabel presenterer det som. Stabel forteller også lite om hva steinerskolelærere i praksis av og til gjør for å utvikle det åndelige i barna. Hun forteller lite om at spesialpedagogene omtales som ”hvite magikere”, at lærene spekulerer i om det å synge vokaler stimulerer barnets leverfunksjon, og om bevegelser i gule kjortler og kobberstaver på hodet kan hjelpe på lærevansker og mye, mye mer. Alt dette er jo bare harmløst eller i beste fall god ”forskning” med potensielt gode åndelige resultater i følge Stabel. 

Steinerskolen omtaler ofte seg selv som et ikke- religiøst kunstnerisk alternativ til offentlig skole. Hvor kommer da denne ”åndelige forskningen” til Stabel og andre antroposofer inn?

Er ikke steinerskolen bare en skole, men også et forskningslaboratorium – med barn som prøvekaniner? Hva slags utdanning har de forskerne som jobber ved steinerskolene og hvilke premisser legges for forskningsarbeidet? Hvordan evalueres resultatene? Hvilken rang har de antroposofiske verdiene i forhold til samfunnets normer?

Etter mange år i dette systemet, mener jeg å ha funnet svar på disse spørsmålene – svar som av mange i steinerskolen nok omtales som ”fortegninger”.

Jeg ser på meg selv som et religiøst, åndelig og ikke-materialistisk menneske, allikevel opplever jeg at det offentlige skolesystemet og samfunnet ellers er mer i samsvar med mitt verdigrunnlag enn det antroposofien er. Jeg har hatt alle mine søsken på Steinerskolen i Moss, hatt barn der i barnehagen og på skolen. Jeg har en Bachleorgrad i steinerpedagogikk og har jobbet som klasselærer, jeg har også hatt administrative verv.  Jeg har likt arbeidet med elevene svært godt. Men jeg har aldri vært antroposof. Kanskje var det nettopp dette som ble så vanskelig, at jeg ikke hadde den riktige åndelige motivasjonen for å arbeide i tråd med steinerskolens sedvaner? Har de fleste foreldre på steinerskolen det som skal til for å vurdere den åndelige forskningen som foregår der?

Espen Bjerke skriver om søte frukter fra steinerskolen, og at de som kritiserer, i dette tilfellet Kristín A. Sandberg, har vært uheldige og kommet over et surt eple. Mange har vært heldige med sine opplevelser på steinerskolen, men dette kan dessverre heller ikke opphøyes til allmenngyldige sannheter.  Det å arbeide som lærer eller velge å ha barna sine på steinerskolen handler om mye mer enn å lære å lese og skrive på en kunstnerisk og kreativ måte. Å befinne seg som aktør i et antroposofisk forskningsprosjekt hvor antroposofien skal ”virke” på deg kan være helt harmløst, men det kan også være en strevsom og ubehagelig opplevelse. Det er på tide at steinerskolen står frem som det religiøse, til dels sekteriske miljøet de – også – er.

av Kristín A. Sandberg

Kanskje Steinerskolen kan hjelpe dere? Rudolf Steiner lagde en pedagogikk som baserer seg på åpenbaringer og religiøs innsikt i hvordan barna reinkarnerer. Steinerskolen baserer sin pedagogikk på Rudolf Steiners åpenbaringer.
"Hvis et menneske har gjort mange slemme erfaringer i det tidligere liv, forekommer det at det får et sjokk og ikke vil inn i det fysiske legeme. Det kan bevirke at det virkelig ikke rykker helt inn i dette og at forbindelsen mellom de forskjellige legemer ikke kommer helt i stand. Det frembringer da åndssløve i dette liv." (Nordens folk mellom øst og vest, Rudolf Steiner, s. 50)

Pent, men...

ADHD og andre lidelser blir forsøkt forklart med hastigheten i inkarnasjonsprosessen. Mange av oss har hatt sympati for alternative bevegelser, som steinerskolen. Det er pent der, de har flotte julemarked og driver med drama. Noen av lærerne synes å ha et spesielt stort engasjement i elevene sine. Dette er verdier vi som foreldre setter stor pris på. Og det som er synlig er ikke problematisk.
Men hva ligger bak den vakre fasaden? Snart er det sommerferie, og til høsten skal nye barn begynne på skolen. Vi som er foreldre kan velge å betale for at barna våre skal få det beste alternativet. Da er det viktig å vite hva man betaler for.
På Steinerskolen underviser de ut fra troen på at elevene har levd før (reinkarnasjon). Dette medfører at barna må lære om historiske hendelser til rett alder slik at underbevisstheten deres gjenkjenner dem fra tidligere liv. Steinerskolene hevder at de driver med "oppdragelse til frihet" ("Idé og Innhold, En læreplan for Steinerskolen 2004"). Ifølge Rudolf Steiner og steinerlærerne selv, er antroposofien den eneste veien til å oppnå "den sanne frihet".

Avansert

Troen på reinkarnasjon medfører at den europeiske kulturen ses på som mer avansert enn andre kulturer. Afrikanere og asiater har for eksempel ikke oppnådd den samme høyerestående erkjennelse som europeere. Dette henger ifølge Rudolf Steiner sammen med geografisk plassering på kloden (R. Steiner, De enkelte folkesjæles mission).
Her har nordmenn et særlig ansvar: "Og de av dere som på riktig måte har gjennomlevet sitt norske liv, vil etter døden bli lærere for sine medsjeler og virke ansporende og belivende på dem i alt det som angår jordens naturhemmeligheter."
Steinerskolen baserer sin pedagogikk på hvordan den enkelte lærer tolker barnets inkarnasjonsprosess. Steinerlærerne tror at det som er handlinger i ett liv gir begrensningene og mulighetene for intellektet i det neste. Hvis barna ikke trår helt ned på foten, er det et tegn på at barnet i sitt tidligere liv var flyktig og ikke fikk med seg så mye (R. Steiner: Kunsten å undervise).

Karmalover

De utfordringene som oppstår i Steinerskolen blir behandlet ut fra tolkning av karmalover. Steinerlærerne er overbevist om at det er sammenhengen mellom de utfordringene som oppstår i dette livet og de løsningene man valgte i det forrige livet. Det gir derfor begrenset mening å innføre demokratiske spilleregler, all den tid det evige liv ikke lar seg beramme av det norske lovverket.
Det er helt i orden å tro på inkarnasjon og Rudolf Steiners 90.000 sider med religiøse åpenbaringer, også som grunnlag for å drive skole. Mange sekter og menigheter driver skole for sine medlemmer. De fleste av dem er åpne på at det er det de gjør.
For meg og andre var tiden på Steinerskolen en oppvekker med hensyn til et felles ansvar for en ikke-religiøs offentlig skole. Vi trenger, etter mitt skjønn, ikke flere skoler som oppdrar barn gjennom religiøse forestillinger. Samfunnet trenger alle barn og foreldrene deres til innsats – i dette livet.