Antroposofien  - en kort historisk og tematisk gjennomgang    

Av: Per Eilif Haraldsen, Høyskolen i Telemark

Alle uthevinger er våre.

Fakta 

Teosofiens grunnskjema får en sentral videreføring i og med Rudolf Steiner og den antroposofiske bevegelsen:

Rudolf Steiner (1961 – 1925) startet sin karriere som filosof og vitenskapsmann.

Inspirert av tysk romantikk og idealisme skrev han (som ”akseptabel” akademisk-skolert tenker) antikantianske bøker om frihet, individualitet og den menneskelige erkjennelsens muligheter og begrensninger.[1][1]

Fra 1882 var han ansvarlig for redigering og utgivelse av Goethes naturvitenskapelige skrifter:

”Goethe er den organiske verdens Kepler og Kopernikus”, slår han fast i innledningen til disse.[2][2]

Og nettopp Goethes romantiske og organiske og antimekanistiske naturkonsepsjon (Goethe versus Newton) representerer en nøkkel til nærmere forståelse av Steiners livsverk.

Tilknytningen til tysk åndsliv og idealistisk inspirert filosofi (bl.a. Fichte og Schelling) er imidlertid bare én side ved hans livsanskuelse og pedagogiske virksomhet.

Steiner studerte også intenst den europeiske okkultismen og esoterismens lærde klassikere. Ikke minst representerer den såkalte ”rosenkreuzerbevegelsen” en sentral impuls.[3][3] Og i sin selvbiografi slår han fast at han alt som ganske ung forstod at han var begavet med et ”paranormalt syn”.[4][4]

I 1902 velges han til formann for den tyske seksjonen av ”Teosofisk Samfunn”.

I 1913 bryter han imidlertid ut, og den tyske seksjonen omdøpes til ”Antroposofisk Selskap”.

Bakgrunnen for bruddet, slik Steiner selv tolker det, er en stadig økende frustrasjon over teosofiens tiltagende dreining mot indisk åndsliv.

Som en kontrast til dette vil Steiner etablere en mer genuin vestlig-sentret og praksisnær bevegelse, hvori angivelig vitenskapelig tenkning og arven fra Goethe, samt Steiners særegne kristusforståelse og rosenkreuzerinspirerte okkultisme, gis forrang.

Mottoet for bevegelsen er:

Antroposofi er en erkjennelsesvei som vil føre det åndelige i mennesket til det åndelige i kosmos.[5][5]

Synet på tenkningens betydning er ikke beskjedent:

Vår erkjennelsesteori fører til det positive resultat at tenkningen er verdens vesen og at den individuelle menneskelige tenkning er den individualiserte fremtredelsesform av dette vesen.[6][6]

Fram til sin død i 1925 arbeider Steiner ustanselig med formuleringen av sitt omfattende menneske- og natursyn basert på et slikt credo.

Hans samlede verker består av 350 bind, hvorav 300 er et resultat av hans over 6000 foredrag.

Antroposofiens ideer befinner seg imidlertid ikke utelukkende innenfor store ansamlinger av stive permer.

Steiners bevegelse representerer også utvilsomt et levedyktig og praksisnært alternativ.

Således finnes det en egen antroposofisk legekunst, med egne sykehus og egne medisinproduserende bedrifter. Nærmeste sykehus for oss befinner seg i Sverige, men en rekke leger praktiserer antroposofisk medisin i Norge.

Det biologisk dynamiske jordbruk er vel kjent:

”Antroposofiske jordbrukere var de første her i landet som introduserte et gift- og kunstgjødselfritt landbruk på 30-tallet.”[7][7]

I Norge selges produkter fra denne virksomheten bl.a. gjennom andelslaget Helios.

Antroposofisk pedagogikk, de såkalte Waldorfskolene, er også en del av det antroposofiske alternativ.

Den første Steinerskolen ble startet i Oslo i 1926, og i 2010 er det registrert 33 Steinerskoler her i landet. 12 av disse tilbyr også videregående opplæring. I tillegg finnes det mange Steinerbarnehager.

En egen antroposofisk virksomhet for psykisk utviklingshemmede, den såkalte Camp Hill bevegelsen. Den har i Norge slått rot i form av seks institusjoner. Mest kjent er Vidaråsen Landsby i Vestfold, som av Stortinget ble innvilget en særstilling i forbindelse med HVPU-reformen.

En egen bankvirksomhet er også etablert, Cultura sparebank. Den har inngått samarbeidsavtaler med bl.a. WWF-Norge, Redd Barna og Regnskogsfondet, og presenterer seg selv som følger:

Cultura Bank representerer en ny bankkultur, som er i ferd med å vokse frem internasjonalt, under navnet "ethical banking". I dette ligger at bankene forplikter seg ovenfor innskyterne til at innskuddene skal lånes ut til prosjekter som er samfunnsnyttige, som respekterer menneskerettighetene og som ivaretar miljøhensyn.[8][8]

Kristendommen har også fått sin ”konfesjonelle” utforming innenfor antroposofien i form av ”Kristensamfunnet”. Kjendisadvokaten og antroposofen Cato Schiødt beskriver tanken bak denne virksomheten:

”Her betraktes evangelienes fortelling som en videreføring av de før-kristne mysterier, og Jesu liv som åpenbaringen av det som forelå som tidligere skjult mysterievisdom, det er en innvielse i all offentlighet”.[9][9]

I tillegg til dette finnes det en egen antroposofisk bevegelseskunst, den såkalte eurytmien, karakterisert som ”metafysisk linjegymnastikk” av Ketil Bjørnstad, som i likhet med flere andre kunstnere og musikere i Norge har gått på Steinerskolen.

Noen av disse skolene er for øvrig utformet i overensstemmelse med Steiners arkitektoniske prinsipper, basert på Goethes tanker om immanente formprinsipp i det organiske livets utfoldelse.[10][10]

Mer kunne nevnes, bl.a. Steiners samfunnsteori, den såkalte ”Sosiale tregreningen”, som han søkte å utarbeide mot slutten av sitt liv.[11][11]

Kjent er også antroposofiens betydning for en rekke kunstnere og kulturpersonligheter:

Jens Bjørnebo, Olav Aukrust, Alf Larsen, André Bjerke, Kaj Skagen, Håvard Rem, Ingeborg Møller, Ernst Sørensen med flere.

Antroposofien har også gitt seg til kjenne, og vært med på å prege norsk kulturliv, gjennom flere markante tidsskrift. Fra 1933 til 1941 var det kulturkonservative tidsskriftet Janus, motpolen til Mot Dag, i virksomhet. Idéhistorikeren Knut V. Bergem karakteriserer virksomheten som følger:

Tidsskriftet leverte en spiritualistisk kulturkritikk tuftet på Steiners antroposofi, der religiøs individualisme og kulturell dannelse var de sentrale bestanddelene. Det var menneskelig vekst hos ”hiin enkelte” som var tidens og samfunnets løsen – en åndelig nyorientering med basis i esoterisk kristendom og okkult vitenskap. Med denne innsikten i bånn, svingte tidsskriftet pisken over alt som smakte av så vel kollektivistisk som materialistisk tankegods.[12][12]

Janus fikk en noe mer temmet arvtager i form av det velfrisert-dannede, men fremdeles oppegående ”Libra, Antroposofisk tidsskrift for kultur og samfunn”.

En motkulturell variant så imidlertid dagens lys på slutten av 70-tallet:

Kaj Skagen og Petter Normann Waages ”Arken, tidsskrift for moderne kjettere”, var synlig tilstede gjennom hele 80-tallet. Opplagstallet var på høyde med ”Samtiden” og ”Syn og Segn.”[13][13]

I Oslo driver antroposofene forlaget Antropos, som har gitt ut Platons samlede verker på norsk. (http://www.antropos.no/)

Bak all denne aktverdige virksomheten finner vi Steiners okkulte verdensbilde.

Det er i stor grad i overensstemmelse med Blavatskys ”hemmelige lære”, et forhold mange ”dannede” antroposofer ikke alltid liker å bli minnet om.

Sentrale antroposofiske kjernetekster som Theosophie, Geisteswissenschaft im Umriss, oversatt til dansk som Vitenskapen om det skjulte, og Aus der Akasha-Chronik, indikerer jo direkte gjennom sine overskrifter et teosofisk innhold, hvilket da også er tilfelle.

I førstnevnte bok gir Steiner en nærmere presentasjon av det teosofisk-antropsofiske natur- og menneske syn.

De to sistnevnte bøkene er videre i sine grunnforutsetninger i god overensstemmelse med de mest barokke sidene i Blavatskys forfatterskap. Steiners bruk av religionshistorisk materiale og religiøse tekster (fra nær sagt alle verdens kanter) er her om mulig enda mer preget av syntetiserende kreativitet enn Blavatskys skakke lærdhet og høyst originale skrivekunst er i stand til å oppvise.

Det er virkelig tale om en type hermeneutikk som transcenderer enhver ordinær akademisk diskurs:

Steiner ”leser”, som Blavatsky også gjorde, fra ”akashakronikken”, også omtalt som ”det femte evangelium”. Det er tale om er en oversanselig ”dimensjon” hvor både fortid og fremtid synes innfoldet:

Vi presenteres for et apokalyptisk og nokså svimlende drama som omfatter tidligere ikke-materielle faser av vårt nåværende solsystem, planetenes åndelige kvaliteter og menneskehetens utvikling og nedstigning i materien m.m.

Alt presenteres omstendig og pertentlig på ”åndsvitenskapelig” vis.

Det dreier seg om vårt ”reinkarnerende” solsystem, naturen med alle dens subtile energier og elementære vesener, folkeslag som ikke lenger finnes og kulturer på sunkne kontinenter.

Fortiden, nåtiden og fremtiden forklares. Vi befinner oss nå i den femte ”etteratlantiske” periode.

Innsatt i et spenningsfelt mellom ”det ahrimanske” (jord, materie, tyngde,) og ”det luciferiske” (abstrakt jordløs overintellektualisme), beveger vi oss, og reinkarners vi, ”oppad” under ballanserende innflytelse fra Kristusimpulsen i midten:

Tilværelsen åndeliggjøres. Kosmos er under forvandling. Den sjette og den syvende etteratlantiske periode venter lysende i horisonten.

Og dette er ikke tenkt som ”mytopoetiske” visjoner. Det er snarere tvert i mot:

Steiners antroposofi forutsetter den teosofiske antagelse om at full utvikling av menneskets iboende muligheter og paranormale evner gjør en i stand til å transcendere det ordinære blikk. Den som initieres i esoterismens dybder går umåtelige erkjennelseshorisonter i møte. Det kan Steiner selv bevitne.

Uansett:

Mange foreldre med barn på Steinerskolene hadde nok fått bakoversveis dersom de bak Goethe, tysk naturromantikk og kreativ pedagogikk, fikk øye på innholdet i Steiners antroposofiske kjerneskrifter. For hva skal man si om bøker som bærer titler som Planetsystemets åndelige individualitet, Erkeenglenes virke i årsløpet; Fire kosmiske imaginasjoner, hvordan kan vi hjelpe elementarvæserne?

Og hva med Christian Rosenkreutz og Buddhas mission på mars?

Faktum er:

Både utviklingspsykologiske momenter, de ulike formene for alderstilpasset undervisning, fargebruk i klasserommet, og mer kuriøst kanskje; også barnas tannfelling, får sin nærmere forklaring ut fra Steiners okkulte grunnskrifter.

En nylig utgitt bok om Pedagogisk antropologi av Ernst Michael Kranich tematiserer steinerpedagogikken gjennom tema som:

”Eterlegemets fødsel - legemlige formkrefter og hvordan de forvandles til formskapende evner, Levende begreper - eterisk styrkning av tenkningen, "Å lære barna å puste" som oppgave for pedagogikken, Astrallegemets fødsel”. [14][14]

Religionshistorisk vurdert representerer antroposofien en fascinerende og barokk blanding av ulike og tilsynelatende motstridende kulturimpulser. Momenter fra persiske, egyptiske, greske, hinduistiske og kristne skrifter blandes sammen uten særlige hensyntagen til verken de respektive religionenes egen forståelse eller til religionsforskningens empiriske forankring. Og alt dette kombineres videre med materiale fra okkulte- og esoteriske tradisjoner og ”tolkningsnøkler”. I dette feltet representerer Blavatskys teosofi en helt sentral innflytelse.

Som om ikke dette var nok innføres også, som indikert, mer rasjonelle tradisjoner:

Steiner markerer seg i bøker som bl.a. Frihetens filosofi og Grunnriss av en erkjennelsesteori som filosof i en mer akademisk forstand, selv om de fleste universitetsfilosofer ikke vil ta i ham med ildtang en gang.

Mellom disse ulike perspektivene og innholdssjiktene i Steiners arbeider er det åpenbare spenningsforhold. Dette synes ”dr. doktor” også selv å ha erfart:

I sitt tungt tilgjengelige okkulte hovedverk Vitenskapen om det skjulte slår han nemlig fast i en innskutt passasje:

Det finnes enda en vei som er sikrere og fremfor alt mer nøyaktig, men av den grunn vil også mange mennesker finne den vanskeligere å gå. Den er fremstilt i mine bøker ”Grunnriss av en erkjennelsesteori” og ”Frihetens filosofi”.[15][15]

Denne spenningen utgjør noe av det fascinerende ved antroposofien.

Bevegelsen er etter manges mening både rasjonell og ikke-rasjonell, både praktisk orientert og ”helt ute i det blå”.

Imidlertid:

Som den innflytelsesrike og høyst tilstedeværende alternative kultur den er, ikke minst i Norge, fortjener den jo å bli presentert og vurdert i et nøkternt, men historisk-kritisk perspektiv. Så langt har det vært smått med det.

Tittelen på boka til Peter Norman Waage om Rudolf Steiner er i så måte treffende: Fascinasjon & Forargelse.

Den lærde og ”frustrerte” tyske antroposofen Taja Gut sier det slik:

Den springflod av åpenbaringer som Steiner lot stige opp over dette århundres første decennier, hever seg i dag som en fryktinngytende og ugjennomtrengelig mur over sinnene, og vil man ikke bli tatt av strømmen, synes kun et eneste valg å gjenstå: Redde seg den som kan.[16][16]

Det er uansett et spørsmål om noen annen alternativ bevegelse i Norge kan konkurrere med antroposofien dersom spørsmålet om innflytelse på det kulturelle- og praktiske liv bringes på banen.?

Noe besynderlig da at dens idégrunnlag og praksisformer i så liten grad har vært gjenstand for akademisk forskning!?