Hva er vitenskap?

Et forsøk på svar til antroposofen Sune Norvalls artikkel "What is Science?"

Av Trond K.O. Kristoffersen

Kunnskap er makt. Derfor er det et viktig poeng for deg at antroposofi er kunnskap, og ikke religiøsitet og/ eller metafysikk.

Det lar seg gjøre å inndele vår historiske fortid i ulike world pictures. De gamle grekerne hadde en annen målestokk på hva som var å anse som kunnskap, og hvordan man kunne avdekke noe som kunnskap. Michel Foucault kaller det et episteme. Sannhet, kunnskap og viten måles mot en overbygning som utgjør den aktuelle tidens avgrensede kunnskapsepisteme. Grekerne forsøkte blant annet å se sammenhengene mellom mikro- og makrokosmos. De forsøkte å avkode sammenhengene mellom livet på jorden og universets stor sammenhenger.

Jeg vil anbefale Michel  Foucalts bok, The Order of Things, for å få hans oversikt over de ulike epistemene frem til vår tid.  Middelalderen bringer oss ett avgrenset epispeme, og renesanssen bringer oss en tredje. Denne gang en mekanisk forståelse av verden.

Hva som er kunnskap til enhver tid, måles altså mot et overordnet verdensbilde, skapt av sin tid.

Dette gjelder selvsagt mest for naturvitenskapene.

Humanvitenskapene har det problemet at mennesket både er objekt for forskningen og det subjektet som utfører forskningen. Det hermeneutiske poeng blir derfor interessant. Spørsmålene om hvordan vi bør leve, og hvordan vi bør organisere det gode samfunn, er vitenskap kun i en utvidet forstand av ordet.

Problemet med å bruke Aristoteles og hans årsaksforklaringer for å forklare hvordan endring skjer, altså ved hjelp av iboende årsaker, er at disse årsakene ikke er mulige å bevise. Det holdt rett og slett ikke som en god nok forklaring for å forutse og forklare endringer i naturen. En forklaring basert på en tings iboende årsak ble en ren spekulasjon. Ergo, den ble spekulativ. Den ble derfor forlatt med tiden, og kun den mekaniske årsaksforklaringen overlevde tidens krav til holdbar vitenskapelighet.

Din artikkel prøver å etablere en kontinuitet mellom et arkaisk kunnskapsdomene fra antikkens dager, med sin tids harmoniforståelse mellom de fire elementene, og dagens antroposofi. Med Goethe (1749-1832) og Rudolf Steiner som de store formidlerne. Der fokus på elementene og våre taktile sanser gis forrang. Dette er etter mitt skjønn en anakronisme. Dette er å flytte noe gammelt og mystisk, og uvitenskapelig, inn i en tid som er avmystifisert (Weber), og forsøke å resakralisere den nøkterne og profane verden.

På den måten bygges det opp en såkalt spiritual-science. En vitenskap som tar i bruk andre sanser og andre elementer enn det som tradisjonell vitenskap gjør.

Som bevis på en gryende forståelse for dette synet nevner du at MIT Press ga ut Goethes fargelære i 1976.

Du nevner også Rudolf Steiners imponerende og indigestible produksjon. Nå er det som kjent forskjell på kvalitet og kvantitet. Når flere bøkers tåkeprat hviler på setningen at det er simpelthen en lovmessighet når det kommer til begrunnelsen, er det nok flere enn jeg som får problemer med fordøyelsen.

Karl Popper mente at en god hypotese, som tok mål av seg til å skape vitenskap, burde være så enkel som mulig, klart formulert og mulig å falsifisere. Hvorfor? Fordi det gir hypotesen styrke og tillit. Hva gjør det motsatte? Svekker hypotesen og inngir til mistillit.

Du foregir at disse ulike synene på hva som er vitenskap og kunnskap er parallelle tradisjoner, som har levd side om side fram til vår tid, men der tradisjonell vitenskapsteori har hatt forrang med sine materialistisk-matematiske forklaringer. Denne tradisjonen ender, hevder du, med den prinsipielle usikkerheten som råder innenfor dagens naturvitenskap i form av relativitetsteorien og kvantefysikk.

Dette igjen, gir grunnlag, hevder du, for å starte helt på nytt. Med en spirituelt basert vitenskap som kan starte med blanke ark. Fra et historisk nullpunkt?

Du hevder at antroposofien er et første forsøk på en syntese mellom disse vitenskapstradisjonene. Ett vitenskapsyn som ble forlagt på historiens skraphaug for over 2400 år siden, og ett vitenskapssyn som har ført oss til månen, og tilbake igjen.

Jeg har unnlatt å kommentere dine koblinger mellom hørsel og matematikk, og mellom luktesans og tenkning. Denne platonske nevrologien (i ordets rette forstand) skal jeg la ligge. Jeg er ikke nevrolog, og der er så vidt jeg vet ikke du heller. Det jeg har en begrunnet mistanke om er at kompleksiteten er en million ganger høyere enn det du foregir i din artikkel.

De gamle grekernes ideer om udelelige minstedeler, de såkalte atomer, er vår tids kvantepartikler. Der stopper vår subatomære innsikt i vår tid. Du bruker denne innsikten til å forlate en hel vitenskapstradisjon. Det er jeg glad grekerne ikke gjorde.

Din bruk av Thomas Kuhn er interessant. Jeg foreslår at du ser på antroposofien med Kuhns øyne. Har kritikken, stråmennene og ad hoc forklaringene blitt så mange nå at det er på tide med et paradigmeskifte for antroposofene?

Når det gjelder the art of healing er jeg redd akupunktur og kiropraktikk er kameler nok å svelge for den etablerte medisinen. Homøopati og krystaller har nok en lang vei å gå før de kan håpe på noen form for anerkjennelse.

Kunnskap er som sagt makt, men å bygge opp en virksomhet på kvasi-vitenskap gjør den ikke særlig holdbar. Det å være det man er, på en åpen og ærlig måte, nemlig en moderne nyreligiøs menighet, bygd på Steiners dogmer, gjør at dere kan skille dere fra alle andre menigheter som prøver å vitenskapeliggjøre sine trosanliggender. Som f.eks Jehovas vitner og Scientologer. Det er kanskje det antroposofene foretrekker, tross alt?

Vår tids vitenskapelige overbygning og kunnskapsepisteme bestemmer hva vi anser som viten og kunnskap. Skal antroposofi, og den såkalte åndsvitenskapen bli ansett som kunnskap må svært mye forandre seg. Det kommer ikke til å skje i vår tid, men kanskje i en annen?